tirsdag 14. desember 2010

Å bli mamma....

er faktisk det største jeg har fått lov å oppleve i livet. Ja, jeg vet at det er noe alle sier. Jeg syns også det høres ut sm en klisje. Hvordan kan du tro på at jeg mener det, liksom? Tro på at jeg VIRKELIG mener det? At det kommer heljerta rett fra hjertet?
Jeg skal prøve å forklare......det er kanskje en umulig oppgave, men jeg kan hvertfall sette NOEN ord på det:
Før vår lille skatt ble født, hadde jeg masse tanker rundt det å bli mamma. Jeg var, for å være helt ærlig, ganske redd.....Redd for at jeg ikke ville klare det. Redd for at jeg ikke skulle bli glad i han.....(Jeg var faktisk livredd for at jeg skulle være mere glad i tantebarna mine(som jeg er helt ubeskrivelig glad i!!), enn i min egen sønn. Redd for at jeg skulle bli gal av å ikke få sove nok på nettene. Redd for at jeg skulle kjede meg ved å gå hjemme i permisjon. ( Jeg har jobbet i ca 16 år, og liker virkelig å være i jobb). Ja, i det hele tatt....jeg var "litt " bekymra.

Så skjedde mirakelet!
Den lille skatten som vi er betrodd, kom til verden, og vi tok han med hjem fra sykehuset....faktisk. Vi tok han med hjem.... ( Det er noe av det rareste jeg har opplevd. "Versågod, liksom, Han er deres. Vi skal ikke ha han tilbake etterat dere har passet på han noen timer. Deres, for resten av livet....")

"Reisen" startet, og jeg kunne sitte å beundre det vakre vesenet i laaange tider av gangen. Er det mulig å være så søt?Så vakker?Så perfekt?
Jeg har liksom hørt snakk om "morskjærligheten" osv.....men nå fikk jeg erfare den i praksis. Jeg har tenkt så uendelig mange ganger at "vi er så heldige. Tenk at vi er betrodd en så skjønn liten skatt! Tenk at denne engelen ble sendt akkurat til oss. For et ansvar, men FOR EN GLEDE!" Jeg er så utrolig takknemlig for gaven vi har fått.

Det å sove om natta, har jeg fått et helt annet perspektiv på.
Ja, han våknet ofte, og det ble ofte kun to timers sammenhengende søvn av gangen, før det var opp og mate og rape og tilbake til søvn igjen. De første ukene var det veldig uvannt, og jeg var sliten og trøtt.
( Jeg har hvertfall bestemt meg for aldri å si til en nybakt mor: "Er det ikke koselig?" Eller " Nå koser du deg vel, kan jeg tenke meg. ")
For å være ærlig, var det alt annet enn koselig, for å si det sånn. Det var slitsomt, nytt og fryktelig uvannt. Ja, det var mange koselige stunder, men sånn i det store og hele var det ikke så forferdelig koselig akkurat....

Men så gikk det noen uker, og jeg fikk erfare at jeg faktisk takler det. Jeg trenger faktisk ikke 7 timer sammenhengende søvn for å fungere i hverdagen. Jeg klarer meg fint. Jeg har krefter til å ta vare på lillegullet. For en lettelse. Og jeg som trodde jeg ville bli gal av å ikke få sove nok. Jeg velger å tro at det er en som gir meg krefter til det, og det er jeg så utrolig takknemlig for. Tiden går og det blir faktisk bare mer og mer koselig for hver dag som går.
Nå ER det faktisk koselig.

Ja, det er er mye jobb med en liten skatt og ta vare på, men det er så utrolig mye jeg får igjen, Han smiler og ler store deler av dagen. Hver gang jeg ser på han ( igrunn veldig ofte....) blir jeg fyllt av en takknemlighet og glede som ikke kan beskrives med ord.
Når han smiler og "prater" med meg, blir jeg nesten rørt. ( Ja, det har kommet et par tårer, KUN fordi jeg er så glad i han....)

Og det er alt annet enn kjedelig å være i permisjon. Bare for å ha sagt det. Jeg nyter hvert minutt med vår lille skatt, og har begynnt å bli bekymra for å levere han fra meg i barnehage til høsten....
Jada. Meg og bekymring...Har noe å jobbe med der!

Ha en fin dag:)

5 kommentarer:

  1. Så fint skrevet! :-) Det er jo akkurat sånn det er jo. Og sånn er det nok for de fleste :-) Klem fra naboen.

    SvarSlett
  2. du er så flink å sette ord på ting -
    Jeg ble gravid med nr 2 etter 9 mnd - og da var det pån igjen, blir jeg like glad i denne babyen, får jeg nok søvn nå, klarer jeg to små på en gang - tenk om, hvis om ...... MEN jeg har overlevd - og mere enn det
    (det hjelper faktisk IKKE å være bekymret)
    Nå er jeg en LYKKELIG 6 barns mamma, med barn i alderen 2 - 13 år ....

    SvarSlett
  3. Takk takk:)
    Det er beundringsverdig,Sidsel:)

    SvarSlett
  4. Heisan du, og takk for ett nydelig innlegg du deler med oss. Du har satt ord på slik det er for de fleste av oss. Helt hærlig, men også slitsomt. Kjenner meg absolutt igjen. Jeg har en liten frøken på 3 og ett halvt, som er verdens nydeligste (selvfølgelig:) ), men man kommer jo aldri bort fra at det kan bli slitsomt innimellom, og så er det jo alle bekymringene da. Jada, kjenner meg igjen der også. Spesielt nå som jeg er gravid med tvillinger, og selv om jeg har vært gravid før, så er det jo anderledes nå, og andre bekymringer som melder seg. Men jeg får si som Pippi. Dette har jeg aldri gjort før, så jeg får det sikkert til! Tenk positive tanker.
    Klæmmer fra Susanne

    SvarSlett
  5. Hei!
    Jeg er glad for at jeg kom over bloggen din! Fikk vite at jeg venter en liten en idag og det var sjokkerende nyheter, da jeg har vært erklært ikke fruktbar i noen år nå. Men siden jeg hadde vennet meg til tanken på å ikke ha barn, er det så fryktelig skummelt og rart å tenke at det faktisk kan skje. Jeg er redd for at livet skal bli så snudd opp og ned at jeg ikke skal få tid til meg selv og til å bli bundet opp for maaaange år fremover. Det skremmer vettet av meg!!
    Det hjelper å lese om andre som har vært redde og beskymret og som har klart seg...

    Em.

    SvarSlett

Koselige kommentarer fra koselige lesere

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...