tirsdag 4. oktober 2011

Tanker om barnehagen....

Den åttende august var dagen da lille store gutten vår skulle begynne i barnehagen.
Pappapermisjonen var over og vi hadde ikke noe valg (dvs. valg har man alltids, men pga nøye overveide økonomiske(og andre) faktorer måtte lillegutten vår ut i den "store verden")
Optimist som jeg er, tenkte jeg at "dette har han godt av", og "det blir jo bra for han å lære seg å være sammen med andre barn", "han er ikke den første ettåringen som begynner i barnehagen, og det har jo gått bra med de fleste andre." Osv....

Men innerst inne grua jeg meg fælt....

Åssen skulle det gå? Hvordan skal jeg få fortalt til de som jobber der, på en fin måte, uten å virke helt usannsynlig hysterisk at " Han er alltid blid og glad, så hvis han gråter er det virkelig noe som er galt" , uten at de sikkert tenker: "Ja, ja....hørt det før....ditt barn er perfekt.....(akkurat som alle andre)"
Men seriøst....det ER virkelig sånn!
Åssen få de til å tro på det?
Den verste følelsen er å komme i barnehagen for å hente, også sitter han å gråter? (Det har kun skjedd en eneste gang hittil, men det var en grusom følelse).
Selv om det hadde sin naturlige forklaring, hadde jeg en følelse av at de tenkte at det ikke var så rart....men det ER virkelig "rart " når det gjelder vår lille skatt. Som nevnt tidligere: Han gråter ikke hvis det ikke er noe galt....
Og DEN følelsen er det vanskelig å få totalt ukjente barnehageansatte til å tro på....Eller er det det? Tar de meg på alvor, eller bare later de som?

For de er jo det...totalt ukjente mennesker......Er jeg helt gal som tør å overlate gullet til mennesker jeg ikke engang har møtt før?
Ja, jeg vet...de har utdannelse og erfaring med barn osv osv, men hvordan kan man vite at de er gode mennesker som vil mitt barn vel?
Hvordan kan man vite at de ikke lar han sitte i en krok uten å gi han omsorg og klemmer og kos på mange timer? Det er jo liksom ikke sånnt man kan spørre om når man kommer på ettermiddagen for å hente...."Eh....har han fått mange klemmer og masse kos av dere i dag eller?" Det er  ikke det man spør om, men det er jo det vi vil, og det han er vant til....kosing og klemming dagen lang....
Klarer han seg uten, mon tro?

I barnehagen er de mye ute, så det at han putter "alt" i munnen er jo et kjempeproblem når han krabber rundt på grus.....eller er det ikke? "Vi får passe på det, da" , svarte de da jeg såvidt nevnte det på tilvenningsdagene.....Hm....jeg skjønner jo at man ikke kan forlange at de fotfølger MIN lille skatt, når de har 13 andre småtasser å passe på, men man blir jo litt smånervøs av tanken, da..... hva hvis han svelger en litt for stor stein, osv.....! HJELP!

Men men.....det nytter ikke å gå rundt å bekymre seg dagen lang......man må jo bare stole på disse menneskene som jobber der. Det virker jo som om de koser seg med barna. Og de virker som gode mennesker! Når vi kommer får å hente på ettermiddagen får vi fullt referat fra dagen ....helt ned til den minste detalj...så da må de jo ha sett skatten vår? Eller?
Han er hvertfall verdens blideste unge når vi kommer hjem og stort sett hele ettermiddagen.....så da kan han vel ikke være helt utslitt?
Det er vel kanskje et tegn på at han har hatt det bra, eller?
I det store og hele er vi veldig fornøyd med barnehagen, altså!
Forstå meg rett.....

Dette var bare noen tanker fra en litt ( i overkant, kanskje) bekymret mamma. Så tusen takk til dere som gjør en så fantastisk jobb med våre søte små.
Tankene over her er MINE, og det er mulig jeg er litt paranoid? Eller?

Er det noen av dere som har tanker rundt det samme? Please komment....

9 kommentarer:

  1. ja du er paranoid.

    og det høres ut som du helst vil beskytte barnet ditt fra å møte alle sine grenser. det har aldri vært dumt for en unge å gråte, selv om det virkelig er noe i veien. det er oppdragelse i å oppleve negative ting, og du som mor må ikke ønske barnet ditt bort fra de viktige erfaringene.

    om du er gal som overlater barnet til totalt ukjente mennesker som du ikke har møtt før?? neida.. du og barnet ditt var jo i samme situasjon en gang.

    SvarSlett
  2. Tenker også som så, før var vi hjemme i gata, syklet og falt, fikk skrubbsår og plaster annenhver dag! I dag er barn ofte 100% i barnehage, når skal de oppleve å få sine " erfaringer" som dette? Når de kommer hjem fra 17-19 og sitter å ser barne tv? Nei vi kan ikke beskytte våre barn mot allting! Men SELVFØLGELIG ikke være blåøyde heller!
    Lykke Til!!!!!!!!

    SvarSlett
  3. Takk takk! Setter pris på sånne kommentarer!

    SvarSlett
  4. Jeg syntes du i innlegget ditt beskriver den følelsen alle mødre og fedre nok kjenner på ved barnehagestart. Jeg tror det er helt normalt å føle det slik. Kommer aldri til å glemme min førstefødtes første dag i barnehagen... Etter to timer sammen med han sa ped.leder at han virket så fornøyd og trygg så vi kunne gå ut en halvtimestid. Da vi gikk raste tankene gjennom hodet mitt... Overlate det kjæreste jeg har i hele verden til mennesker jeg hilste på for første gang for to timer siden!!!! Galskap!!! Men sånn er det jo for alle... Gikk helt fint og han er i dag en trygg og fin fireåring som elsker barnehagen og vennene sine der, store som små.

    Til slutt to praktiske tips. Vær flink tilnå rose de ansatte, si at man setter pris på jobben de gjør med å passe det kjæreste man har osv. Det vet jeg settes stor pris på! Og så ved henting spør om din lille vil gi noen hadetkos. Dersom han får mye kos og er vant til det i løpet av dagen vil jeg tro han villig deler ut klemmer når han skal gå også. Det vil kanskje gjøre deg roligere å se det selv :-)

    Lykke til videre med barnehagelivet. De første månedene er tøffe og uvante, men snart elsker dere nok barnehagen og alt den står for :-)

    SvarSlett
  5. Lykke til :) Det går nok helst bra :) Jeg er i overkant ubekymret jeg :P Hehe. Min gutt var akkurat lik din da han begynte i barnehagen, kjempesnill og gråt aldri. Han begynte heldigvis i en liten familiebarnehage hvor det bare var 2 andre barn på samme alder :-) Men da han begynte i "ordentlig" barnehage etterhvert, var han like snill, og jeg tenkte: "hvordan skal dette gå?? Jaja, det går vel" :) Og det går jo bra ;) De ansatte i bhg er veldig flinke til å se hans personlighet og det virker ikke som de sammeligner med andre barn. De er vant med at han aldri gråter, så om han gråter tar de det seriøst, og da forteller de oss det når han kommer (eller ringer om det er ille).

    SvarSlett
  6. Tobias begynte også i barnehage som 1-åring og jeg tenkte mye av det samme som deg! Men det viste seg å være en ganske ubegrunnet bekymring. Da jeg kom tilbake for å hente ham den første dagen, så jeg at en av de ansatte holdt rundt ham og ga ham en stor, god klem (hun hadde ikke sett meg). Da sa jeg til henne hvor glad jeg ble for å at hun gjorde det! Da svarte hun at joda, de små får så mye kos at! Han storkoste seg fra første dag, og de ansatte var enestående! Dagene i barnehagen gjorde at han blomstret og ble en harmonisk og sosial liten gutt med mange venner :) Etter hvert gledet han seg til hver dag! Jeg tror ikke du skal være så bekymret, han vil jo uansett vokse til og du vil ikke kunne følge ham for alltid (selv om man noen ganger skulle ønske det...)

    Lykke til :)

    SvarSlett
  7. Hei!
    Jeg skjønner hva du mener...hos meg gikk det veldig fint i førsten, ikke noe problem! jeg syntes d ble verre etterhvert, han eldste (Leo) bare grein og hang ut av vinduet og ropte: "mammaaa ikke gå fra meeg, jeg vil være hos deeeg!!" Leo var sånn et halvår (ikke hver dag så klart) men nå går d bra!

    Han begynte ikke før han var 2,5år. Tuva var 1,5 år og henne har det aldri vært noe problem med. Kanskje det er bedre jo yngre de er? Har hørt at de som er yngre tilpasser seg fortere og bedre. Men er jo forskjell på barn også.
    Leo er en type som blir fort sliten og skjør, men tuva er på høygir og tøff dame :)

    Uansett føler jeg bare barnehagen er en oppbevaringsplass! Jeg har ikke trua på at de sitter og koser og klemmer på barna til stadighet...tenk selv hvis man hadde hatt 13 barn på 1-3 år som skal skiftes på, ut og leke, spise og alt som de gjør..ser stadig små som går rundt og griner alene,men de gjør jo ikke d sååå lenge før noen ser d, men for en stakkars mor er jo det fryktelig..

    Vi har jo ikke så mye valg som du sier, valg har man jo, men er jo litt alright og ikke slite seg ihjæl økonomisk heller. Det vil jo gå ut over hele familien og ;)

    Det kommer til og gå bra Synnøve!! Vi får nyte de fridagene vi har med de,lest at mødre som jobber har mer kvalitetstid med barna enn de som har de hjemme hele tiden ;)Men det er jo mye rart man leser da..hehe...

    Ha en nydelig dag! jeg legger deg til på bloggen min jeg ;)
    klem fra pølsemakern ;)

    SvarSlett
  8. Takk for koselige kommentarer! Godt å høre at jeg ikke er heeelt rar, da! Samtidig som jeg er enig i at man kan ikke beskytte barna mot "virkeligheten". Det er masse læring i, som en av dere sa, de negative opplevelsene også!
    Det går egentlig veldig bra med lillegutten. Han er helt i hundre hver dag når vi tropper opp på morgenen, og er kjempeglad for å se de ansatte. Så det er nok værst for mora, tenker jeg....hehe:)

    SvarSlett
  9. Å detta va et bra innlegg Synnøve, så jeg må bare kommentere. Jeg står jo på andre siden enn deg siden jeg jobber som pedagogisk leder i bhg. Jeg skjønner veldig godt at du er skeptisk, og bekymret for i utgangspunktet er jo alle som jobber i barnehagen fremmede, men du skal vite at vi blir ganske glade i barna etterhvert. Jeg føler iallefall at jeg har ganske mange tantebarn etterhvert.
    Vi i barnehagen har ganske mange regler og planer (som dere har læreplaner i skolen) å følge så det å si at barnehagen er en oppbevaringsplass, stemmer ikke. Og kos og klem får barna masse av i barnehagen, hvem kan la være å gjøre det mot de søte små??
    Følte bare for å slå et slag for verdens BESTE jobb...:):)

    SvarSlett

Koselige kommentarer fra koselige lesere

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...