Om å levere barna i barnehagen...

Jeg har overlevert det kjæreste jeg har og de to beste guttene i verden (sånn helt objektivt sett) til totalt fremmede mennesker som jeg ikke vet NOE om.

Jeg vet ingenting om bakgrunnen deres, men går ut fra at de i det minste har levert politiattest for å få lov til å jobbe i en barnehage.

Det oppleves som fulstendig galskap.

Jeg prøver å overbevise meg selv om alle grunnene vi har for at de skal gå i barnehagen, men følelsene er IKKE med på de tankene for tiden.

De første dagene gikk det slik:

Minstegutten likte seg godt og hadde ingen problemer med at jeg gikk, mens eldstegutten gråt sine modige tårer.....Det var sekunder fra at jeg brøt ut i strigråt selv, men jeg tok meg sammen og gikk....

Heldigvis fikk jeg en sms 5 minutter senere om at han hadde det bra og lekte fint. 

I dag:

Begge to koser seg i sandkassa når jeg sier at jeg skal gå. Storegutten kommer å gir meg en klem, og jeg kan gå uten en eneste liten tåre fra den kanten.

Jeg er trygg på at de har det fint, og jeg har blitt bittelitt bedre kjent med de som jobber der. Nok til å forstå at de er gode og omsorgsfulle mennesker som er glad i barn.

Det er alt jeg bryr meg om. At de får omsorg og blir tatt godt vare på.

 

Når jeg tenker meg om, var det like ille i fjor da eldstegutten skulle begynne i barnehagen Det var værst for meg...

Hvor er støttegruppa for "Triste mødre som akkurat har levert skattene sine til vilt fremmede folk"?

Ja, ja, det går seg nok til......